9. september 2018 i Sofia, Bulgaria:
Klokken nærmer seg 20.30, og TV2-gjengen rusler slukøret ut av Vasil Levski stadion. En halvtime tidligere har de norske spillerne gått like slukøret og like forbannet av banen etter å ha tapt 1-0 for Bulgaria. En kamp der Norge på ingen måte var blendende gode, men allikevel klart bedre enn et helt middelmådig bulgarsk landslag. Bulgarerne hadde en avslutning på mål denne kampen, headingen til innbytter Radoslav Vasilev utgjorde forskjellen i målprotokollen. Resultatet i seg selv var ikke det mest irriterende, i hvert fall ikke for en tidligere kaptein for landslaget.
Det som gjør at man ikke glemmer kamper som denne i Sofia er følgende følelse: Snille og naive nordmenn på tur i Øst-Europa, taper for middelmådig motstander som bruker alle mulige triks for å rane til seg seieren. Noen kaller bulgarernes drøying av tid og skuespill i alle dueller for usportslig spill, bulgarerne selv kaller gjerne dette en perfekt gjennomført kamp. Hvor mange ganger har jeg hatt den følelsen etter norske landskamper? Altfor mange ganger. Fotball på landslagsnivå er til syvende og sist en resultatbusiness, og det hjelper lite når norske forståsegpåere peker fingre etter bulgarske spillere. De fikk poengene i Sofia, vi satte oss på flyet som tapere.
Sofia-følelsen sitter i, men kan heldigvis brukes som motivasjon. For da Bulgaria gjestet Ullevaal i kveld, var det tydelig at ordet revansje lå lengst fremme i pannen på de norske spillerne! Gruppefinale i Nations League, trøkk i hjemmepublikummet og en motstander som fremkaller den ultimate gløden etter å sette skapet på plass. Fra start var de norske spillerne som skutt ut av en kanon i press-spillet. Spørsmålet var ikke om spillerne var påskrudd, spørsmålet var snarere om de ville klare å balansere revansjelysten og holde hodene tilstrekkelig kalde.
Det klarte de, og i tillegg klarte de så mye mer. Førsteomgangen på Ullevaal var det beste vi har sett av et norsk landslag på flere år. Forsvarsspillet satt som vi har blitt vant til under Lagerbäck, men det var den offensive delen som gledet denne kvelden. Fart, kombinasjonsspill og samtidige bevegelser rev i stykker det bulgarske forsvaret gang på gang. Backene Omar Elabdellaoui og Haitam Alleesami stormet fremover ved enhver anledning, og på midtbanen strødde Ole Selnæs den ene praktpasningen etter den andre. Man kan etter disse kampene lure på om Sander Berge får plass på laget til november-kampene.
Andreomgangen måtte bli en annen, for bulgarerne la om formasjonen og satset mer fremover. Likevel skapte Norge de fleste og beste sjansene, som da Joshua King bommet på en sjanse som han scorer på nittini av hundre ganger. Uttelling på sjansene er et av få momenter som kan og må forbedres for å ta steget inn i et mesterskap. Seieren kunne og burde vært større, men vi tar en 1-0 etter denne kampen. Norge var best i alt, og ble aldri med på det bulgarske grisespillet, i seg selv en oppvisning i disiplin og riktig mentalitet.
Før de to siste kampene kan vi slå fast flere ting:
Norge er svært solide defensivt, og har bredde og kvalitet i troppen som lover godt. Samtlige opptrer som lagspillere, og både individuelt og kollektivt ser Norge bedre ut i angrep enn på mange år. Denne gruppen skal vi vinne om laget holder nivået i to gruppespillkamper til. Dermed kan Nations League bli en gave for det norske landslaget. For vel er dette laget kommet langt allerede, men de kommer bare til å bli bedre og bedre.