Det er lenge siden 1998, året der Norge sist var i VM og «Drillos» samlet en hel nasjon foran TV-skjermene. Drillos menn spilte over evne i et rammeverk som var forut for sin tid, og ga en taktisk fordel som over tid gjorde enkeltspillerne bedre. Nå, tjue år etter at Drillo sa takk for seg med VM i Frankrike, ser vi endelig konturene av et norsk landslag der summen av enkeltspillerne er langt bedre enn hva hver enkelt spiller skulle tilsi. Derfor vokser optimismen, og derfor er det grunn til å tro at «Lagerbäcks» ender i EM 2020.
Norge anno 2018 er ekle å spille mot. Et kollektiv som er perfekt organisert gitt spillermateriellet, en stram 4-4-2 der alle mann jobber steinhardt for hverandre og for laget. Korte avstander, røffhet i duellene og enorm løpsvilje preger dette laget, akkurat slik det preget «Drillos» for tjue år siden. Fotballen har endret seg voldsomt på disse tiårene, og derfor er Lagerbäcks taktiske fordel langt mindre enn Drillos på 90-tallet. Derfor er det også nærmest utenkelig at dette laget skal vokse til Drilloske høyder. Men det er ikke bare mulig å tenke seg, men faktisk også å forvente seg, at dette laget blir bedre og bedre under svenskens kyndige ledelse. Et EM-sluttspill virker sannsynlig.
Men ett stort problem gjenstår for det norske landslaget, og det oppstår i det øyeblikket motstanderen scorer først. Dette skjedde i Bulgaria, og vi klarte aldri å svare. Lenge så det ut til å bli et like surt bortetap i Ljubljana, men Bjørn Mars Johnsen headet heldigvis fortjent inn en utlikning som betyr at alt skal avgjøres på mandag når Norge møter Kypros.
Baklengsmålet i Slovenia var av den billige sorten, og var utypisk for et norsk lag som har vært bunnsolide bakover. Tapt duell, en firer som slo sprekker og vipps sto det 1-0 til hjemmelaget. Likevel var det smått utrolig at Norge ikke utlignet før pause, særlig da Slovenia to ganger klarerte på streken i løpet av ett lite sekund.
Norge spilte og spilte i andreomgang, og selv om man gjerne kan etterlyse flere åpne sjanser, så sitter grunnspillet godt. Pasningsføttene til Nordtveit og Selnæs var ofte nøklene, og da innbytter Martin Ødegaard etterhvert fant tid og rom falt Slovenias forsvar dypere og dypere. Tarik og Kamara som startet på topp utrettet for lite foran mål, men mørnet stopperne til Slovenia. Derfor var det helt riktig av den norske benken å kaste inn både Mars Johnsen og Sørloth mot slutten. For med en dyp backfirer hos motstanderen må ballen bare pumpes inn i feltet så ofte som mulig. Norges utlikning kom da Nordtveit banket ballen inn mot en slovensk firer som ikke orket å flytte ut. Kaos, kriging og endelig norsk jubel etter Mars Johnsens utlikning.
Kampen vil huskes for situasjonen der Slovenia var centimetre unna en 2-0-ledelse som Norge aldri ville ha hentet. Heldigvis for oss vurderte linjedommer situasjonen korrekt, og Norge fikk sin fortjente utligning. Nations League har så langt gitt oss et herlig drama, og en perfekt konkurransearena for disse spillerne. Og tallene taler sitt klare språk etter fem gruppespillskamper: Norge har dominert samtlige kamper, og skapt langt flere målsjanser enn motstandere som per definisjon skal være på samme nivå som oss.
Derfor tror jeg Norge slår Kypros på mandag.