For ti år siden var en av hovedbekymringene til Politiets sikkerhetstjeneste en mann som heter Najmuddin Faraj Ahmad. Bedre kjent som mulla Krekar. En tidligere geriljaleder fra nord-Irak som bodde på Grønland og som drømte om et kalifat.
I 2014 er bekymringen til PST mer enn 60 norske borgere som ikke bare drømmer om et kalifat, men som vil være med å bygge det. Derfor har de reist til Syria for å slutte seg til verdens verste terrorgruppe, Islamsk Stat.
Posørene og løgnerne
Hvem er disse norske Syria-farerne? Det er flere kategorier. Den ene store gruppen er de som ikke legger skjul på hva de driver med. Personer som Bastian Vasquez fra Skien. I en propagandavideo publisert i sommer fremsto han som en stolt talsmann for terrorgruppa Islamsk Stat inne på irakisk territorium. Også folk som Abdul Hakim Sanchez Hammer fra Fredrikstad og konvertitten Kim Andre Ryding fra Moss er åpne om hvor de er og hva de gjør. De publiserer bilder av seg selv på sosiale medier og skryter av sine bragder. Ofte poserende med våpen.
Den andre store gruppen er de som lyver om hvor de er og hva de gjør. De har reist i skjul og har deaktivert sine profiler på sosiale medier eller opererer under falske navn. Som oftest har familiene deres fått en telefon fra Syria om at de aldri vil komme tilbake. På et halvt år har nesten ingen kommet tilbake, ifølge PST.
Hjem med et oppdrag
Men de siste ukene har det skjedd en utvikling. Noen få østfoldinger har kommet hjem etter et par måneder i Syria. Vennene og familiene deres vet hvor de har vært, men til andre og spesielt pressen forteller de historier om at de har vært på ferie i Tyrkia, og ikke Syria. De som har vært lengst i Syria viser foreløpig ingen tegn til å vende tilbake. Mange av dem har alvorlige siktelser mot seg og vet at det kan vente flere års fengselsstraff hvis de drar hjem. Andre har blitt drept og flere vil trolig lide samme skjebne.
Det er de som har reist sist som nå vender tilbake i et lite antall. Det kan være flere årsaker. Noen har blitt livredde for krigen. Andre har trolig blitt overtalt av en bekymret mor eller far. Noen kan også ha fått et oppdrag med seg hjem fra IS. Det er sistnevnte kategori som er den farligste.
15 er siktet
Jeg tror at PST har svært god oversikt over ekstreme islamister i Norge. Noen av de som har kommet tilbake har derfor blitt siktet umiddelbart. Andre har ikke det. Det er det flere årsaker til.
Selv om det er straffbart å delta i eller støtte en terrororganisasjon som IS må det bevises i en rettsstat som Norge. Derfor er det ikke slik at de som har kommet hjem og som går fri ikke er i søkelyset til sikkerhetstjenesten. Tvert imot. Mangel på siktelse kan bety at en straffesak er i ferd med å bygges opp. Foreløpig har PST siktet rundt 15 personer. Dette er et tall som trolig vil øke de neste månedene.
Hvem skal banke på døra?
En annen problemstilling er hva kommunene skal gjøre med hjemvendte Syria-farere? Regjeringen har et stort fokus på de lokale kreftene. Men hvordan skal det «apparatet» gå frem?
Den 6. november kom en 22 åring fra Fredrikstad tilbake fra Syria. Selv hevder han som flere andre at han har vært på ferie i Tyrkia. De som følger med på disse miljøene og personene vet hvor de har vært.
Men hvem fra kommunen skal banke på døra hans? Mannen er over 18 år og derfor er både barnevern og skolen er uaktuelt. Dessuten, hvem skal varsle kommunen om at mannen er tilbake?
Skal PST, som foreløpig ikke har siktet mannen, ringe rådmannen og ordføreren og si at en radikalisert person fra Fredrikstad er tilbake fra Syria? Jeg tror ikke det.
Exit-program
Hjemvendte Syria-farere er en utfordring i forhold til både personvern og ytringsfrihet. Det er ikke ulovlig å ha ekstreme meninger. Det er handlingene som er straffbare.
Avradikaliserings-program blir derfor et viktig stikkord i tiden fremover. Hvordan få hjernevasket norsk ungdom tilbake til samfunnet? Jeg sier norsk fordi dette er norsk ungdom. I alle farger og varianter. Det er Kim fra Halden og Tommy fra Moss. Det er Hisham fra Bærum og det er Ismail fra Oslo. De fleste er født og oppvokst i Norge. Derfor er det et samfunnsansvar å finne ut hva som gikk galt med disse ungdommene. Først da kan man finne de rette mekanismene for å hindre og stanse radikalisering.