Så er tiden kommet. Det er tid for å si farvel til en gammel venn. Drakten som har vært mitt varemerke siden 1990-tallet.
I 16 år har jeg spilt med en drakt, som ikke bare ligner, men faktisk er identisk med genserne veivesenet har benyttet. Oransje, med reflekser og det hele.
Jeg spilte en sesong i Bjørnar, og en av lederne i klubben drev et firma som leverte klær til blant andre veivesenet. Han fant ut at det kunne være gøy å trykke nummer og reklame på slike til målvaktene.
Mens det var kjærlighet ved første blikk for min del, så var det ikke mange andre så ville bruke den. Derfor fikk jeg lov til å ta den med meg da jeg forlot klubben etter sesongen, og siden er den blitt en del av meg. Kommentarene har vært mange i årenes løp, men det har bare vært gøy.
DRAKTEN: Denne drakten har vært mitt varemerke. Men nå er det slutt.
Men nå er det slutt. For før årets mesterskap har jeg fått to nye målvaktstrøyer, som jeg er nødt til å spille med i NM. For nå er jeg på lag med motepolitiet.
Jeg er en kar som er opptatt av å få ting vitenskapelig bevist. Derfor har jeg det siste tiåret benyttet meg selv som forsøkskanin i et lite forskningsprosjekt.
Jeg har ønsket å få bevist at teorien om at utviklingen av spenst er omvendt proporsjonal av utviklingen av vekt og livvidde stemmer – altså at spensten blir dårligere når vekten og livvidden går opp.
Slike prosjekt krever tid for at resultater skal bli korrekt, men nå er jeg kommet så langt at jeg kan komme med en konklusjon: Det stemmer!
Når verken fysikk, teknikk eller smidighet er det den en gang var. Da er det viktig å kompensere. Og her har målvaktstrøyen min vært viktig.
I forkant av VM i fotball i 1990 dukket plutselig den østerrikske keeperen Klaus Lindenberger opp i en svært så fargesprakende keeperdrakt.
Han hadde lest en forskningsrapport som fortalte at sterke farger stjal fokus. Derfor ville en angrepsspiller som møtte en keeper i sterke farger få fokus på målvakten og ikke målet rundt. På den måten «vokser» keeper seg stor, og blir vanskeligere å score på når en kommer alene mot ham.
Siden den gang er den gode, gamle grønne keeperdrakten blitt et sjeldent syn. Fargerike kreasjoner er vanlig hos burvokterne.
Jeg er helt overbevist om at «veivesendrakten» har gitt meg mange ekstra redninger de siste årene, noe jeg også har fått tilbakemeldinger om fra spillere som har «truffet» meg.
I fjorårets veteran-NM spritet jeg den opp med en M&M-bukse også. Det hele kan sies å være ganske så fargerikt. Og jeg gjorde ikke noe dårlig mesterskap heller.
Men etter overgangen til Norrøna er det altså slutt. For når du er i samme klubb som moteløver som Oddvar Jakobsen og Kjell Kvalheim, så er det ingen bønn. Da kjører du stil. Da må du redde skudd fordi du er god nok til det, ikke fordi motstanderen mister fokus og skyter rett på deg. Sad, but true.
«Vem kan skiljas från vännen sin utan att fälla tåror?» spør de i den svenske folkevisen. Vel, vi får se da. Om jeg klarer det eller om den ligger nederst i bagen når vi drar sydover på fredag.