Toppoppgjøret på Stamford Bridge mellom Chelsea og Manchester United hadde alle ingredienser vi ønsker i en fotballkamp. Dramaturgien var perfekt: José Mourinho, Chelseas mestvinnende manager noensinne, returnerte til scenen der han opplevde sitt verste tap da tilsvarende kamp i fjor endte 4-0 til Chelsea og Antonio Conte.
[sumo progid=1245938]
Conte var også under press. 0-3-tapet for Roma i Champions League var uakseptabelt, og Conte hadde samlet sine spillere til oppvaskmøte på treningsfeltet i Cobham to dager etter besøket i den italienske hovedstaden. En av konsekvensene var at David Luiz, en av få som konfronterte Conte i møtet, ble henvist til tribunen.
Luiz ble bedt om å holde seg hjemme fredag, trente på egenhånd lørdag, og med Chelseas ungdomsspillere søndag. Hans fremtid i klubben er uviss etter konfrontasjonen med Conte.
Conte satte i stedet sin lit til Andreas Christensen i hjertet av forsvaret, og kunne endelig sende N’Golo Kanté ut i kamp igjen. Dermed valgte Conte en 3-5-1-1 formasjon, med Hazard i en fri rolle bak Morata. Mourinho, som riktignok lider under savnet av Pogba, innrettet seg, og matchet opp Conte på kantene med en 3-4-3 formasjon. Henrik Mkhitaryan, et potensielt bindeledd mellom midtbanen og Lukaku/Rashford på
Clik here to view.
USYNLIG: Danske Andreas Christensen hadde god kontroll på Romelu Lukaku under søndagens oppgjør.
topp, ble ofret til defensiv jobb mot Kanté. Da Mkhitaryan ble byttet ut etter en times spill hadde han vært banens minst synlige spiller, med Lukaku som en annen sterk kandidat til den betegnelsen.
Manchester United startet kampen i tråd med David Unsworths favorittuttrykk (front foot), og det var tegn til at Mourinho implementerte samme taktikk som da United slo Chelsea 2-0 på Old Trafford i fjor. Da ble Pedro og Hazard tatt ut av kampen gjennom aggressivt mann mot mann-spill, en taktikk som også fungerte bra i cup-kampen på Stamford Bridge noen uker senere, helt til utvisningen av Herrera
Dermed fikk vi et kampbilde med intense, kompakte situasjoner med mange spillere i ballområdet. En type kamp som setter enorme krav til spillernes nærteknikk, overblikk og ro i stressende situasjoner.
Noen avgjørende elementer i et slikt kampbilde mellom to jevne motstandere:
- For spillerne sentralt i banen – i hvilken grad er de i stand til å beholde ballen og frigjøre spillere med mer rom? (Særlig vingbacker og stoppere)
- For bakre treer i begge lag – i hvilken grad er de i stand til å slå pasninger som er fremoverrettede og bryter gjennom linjene i motstanderen?
- For spissene – i hvilken grad er de i stand til å beholde ballen under tett markering/press fra aggressive forsvarsspillere?
Disse tre elementene i kampen var avgjørende, og Chelsea var bedre enn Manchester United.
Kanté, Bakayoko og spesielt Fabregas/Hazard behersket de små rommene bedre enn Matic/Herrera/Mkhitaryan. Merk også at Hazard kunne droppe ned og gjøre dette til en sentral 4 mot 3 kamp i kampen. Bailly måtte tidvis støte langt ut av egen forsvarsrekke for å jakte Hazard, og Morata var kvikk til å oppfatte dette og true rommet Bailly forlot.
Chelseas bakre treer spilte tidvis med høy risiko, men slapp unna med det, og dette var en ny nøkkel i kampen. Christensen, Azpilicueta og Cahill spilte med ro og fin risikovurdering, mens i motsatt ende viste Bailly, Smalling og Jones sine klare begrensninger offensivt, trolig også hemmet av en mer restriktiv instruks fra Mourinho enn den Conte gir sine bakerste spillere.
Alvaro Morata trådte i karakter i denne kampen, og ga et tydelig svar på tiltale til den utfordringen Conte må ha gitt ham. Mer fysikk, mer råskap, større aksjonsradius. Morata var et konstant uromoment, i motsatt ende av banen falt Romelu Lukaku fullstendig igjennom i en kamp som denne. Når belgieren blir svermet av motspillere og matchet på fysikk, blant andre av en imponerende Azpilicueta, fremstår han som for tung og lite mobil. Lukaku hjemsøker de svakere lagene i Premier League, men har til gode å overbevise i toppkampene.
På 0-0 kunne begge managerne si seg noenlunde fornøyd med status quo. Dette endret seg i det øyeblikket Morata helt fortjent sendte Chelsea foran med 1-0. Azpilicueta tok et glitrende initiativ som man ikke kunne se for seg fra en av Uniteds tre bakerste spillere. Bakayokos decoy-run dro Smalling ut av posisjon og Bailly så faren for sent. Dermed kunne Morata på majestetisk vis stige til værs og heade utagbart bak De Gea.
Hva gjorde Mourinho? Han kastet inn Fellaini, en spiller som hadde trent for første gang fredag og meldt seg til tjeneste for laget. Fellaini betyr route-one og andreballsspill, likevel gjorde han seg mest bemerket med et par fryktelige balltap på egen halvdel som Chelsea nær utnyttet til å doble ledelsen.
En farlighet ble det, da den ellers meget gode Christensen feilberegnet og Fellaini kunne bryste ned til seg selv før han avsluttet over. Dermed ebbet det ut i 1-0 til Chelsea, og Mourinhos fryktelige statistikk borte mot the big six fortsetter. Elleve kamper, seks tap og fem uavgjorte som alle har vært 0-0.
Ja da, vi kjenner alle Mourinhos kyniske og pragmatiske tilnærming i toppkampene. Lav risiko, vente på motstanders feil, spille på resultat. Etter denne rekken av kamper er det likevel betimelig å stille spørsmålet om denne tankegangen holder i den nye Premier League-æraen? Disse lagene gjør sjelden feil. Faktisk så sjelden av Wayne Rooneys mål borte mot Tottenham i fjor er Uniteds eneste scoring borte mot «the big six.»
[sumo progid=1245937]
Holder det?
Chelsea, Manchester City, Tottenham, Liverpool og Arsenal har ett fellestrekk som United mangler, et offensivt spillemønster som går ut på å frigjøre de beste spillerne i posisjoner der de kan plage motstanderen. Manchester United viser ingen tegn til å ha et slikt mønster. Det er ikke mulig å se et bindeledd mellom forsvarsblokken og spissene. Mata spilte ikke, og Mkhitaryan ble redusert til en statist i skyggen til Kantè.
På pressekonferansen etter kampen snakket Mourinho i kjent stil om savnet av Pogba, og det er vitterlig et faktum at Pogba kunne gjort en forskjell her. Men med et transferbudsjett som andre kan drømme om kan det ikke være slik at savnet av en spiller etterlater laget ute av stand til et kollektivt angrepsmønster.
Mourinho er en defensiv trener, og disse toppkampene på bortebane taler sitt tydelige språk:
Han er ikke i stand til å etablere et offensivt spill som truer motstanderen nok.
Ta Chelsea som eksempel. Conte har en offensiv trussel i forsvarsspillere som tar løpet fremover og utnytter ubalanse, eksemplifisert ved Azpilicueta på scoringen. Conte har kreativitet fra midtbaneposisjonen, spesielt ved blikket til Fabregas. Videre har Conte relasjoner og bevegelsesmønstre når spillet vris til motsatt vingback. Og viktigst av alt, Conte har motsatte bevegelser og spillmønstre helt fremme, tydeligst demonstrert ved flikk i blinde mot en feilvendt Morata.
Mourinhos offensive plan er vanskelig å få øye på, og når Fellaini kommer inn sitter man igjen med en følelse av at den offensive utviklingen i Premier League har løpt fra Mourinho.
Dette er Mourinhos blindgate, og hans evne og vilje til å gjøre noe med det vil være avgjørende for om Manchester United kan vinne ligaen under hans ledelse.
Man kan selvsagt påpeke at United ligger som nummer to, og poengmessig har kommet godt fra de første elleve rundene. Videre er United sterke mot antatt svakere lag. Men – mangelen på offensivt mønster i toppkampene som avgjør ligaen er slående.
I desember møtes United og City til en kamp som langt på vei kan bestemme utfallet av årets Premier League. Forhåpentlig har Mourinho alle sine beste spillere tilgjengelig til den kampen.
Til den tid bør Mourinho ha kommet frem til en ny strategi. Om han evner å finne en slik strategi vites ikke.