Mitt første møte med innsiden av engelsk fotball var et treningsopphold hos Everton i november 2004. Jeg var ung og ganske urutinert etter noen få sesonger med Viking i Tippeligaen. Everton var høytflyvende, og under manager David Moyes ledelse lå laget på en meget sterk 3. plass i Premier League.
Linken mellom David Moyes og daværende Viking-trener Roy Hodgson var god, og Everton hadde visstnok sett meg spille flere ganger på Viking stadion den høsten. Likevel, på vei over Nordsjøen var det surrealistisk å tenke på at en overgang kunne bli en realitet.
Vel framme i Liverpool bar det rett til Evertons gamle treningsfelt, Bellefield. Dette var i tiden før PL-klubbenes massive oppgradering av treningsanleggene, og Bellefield var et typisk engelsk treningsanlegg med åpne porter, et gammelt murhus sum huset administrasjonen, og noen få, men perfekte gressbaner til trening for A-laget.
Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg hos Everton, utover at jeg naturligvis var klar for trening med A-laget når det ble tid for det. Men nå var det tidlig om morgenen, spillerne var enda ikke kommet på jobb, men noen få kontorer hadde lys i vinduene. Et av disse lå i andre etasje, og det var opp hit jeg ble geleidet av en hyggelig sikkerhetsvakt ved ankomst Bellefield.
På kontoret, tidlig om morgenen, ble jeg møtt av David Moyes og hans mangeårige assistent Alan Irvine. Det er vanskelig å tenke seg en tryggere og bedre introduksjon til engelsk fotball enn den disse to ga meg i løpet av en halvtimes tid på managerkontoret. Det var noe folkelig, solid og ekte ved både Moyes og Irvine. Et par kopper english breakfast tea, en prat om norsk og engelsk fotball, og så var jeg klar til å gå ned trappene og inn i min første engelske garderobe. Moyes fulgte meg ned, og introduserte meg for spillerne en etter en. Der satt de alle sammen. Stopperkjempene Weir og Stubbs, midtbaneelegantene Arteta og Gravesen, spissene Tim Cahill og Duncan Ferguson. Jeg fant plassen min, og treningen(e) gikk veldig fint. Siden har jeg ofte tenkt på David Moyes og måten han tok seg tid til en ung førstereisgutt fra Norge. Det ble aldri noen overgang til Everton (jeg vet ikke hvorfor), men jeg vet at David Moyes er en fotballens gentleman, en mann med verdighet og integritet, og en mann som personifiserer alt jeg senere lærte var karaktertrekkene til en ekte engelsk manager.
Flere år senere, da jeg hadde gått til Fulham og spilte mot Everton i kamp, ville Moyes alltid slå av en prat og konkludere med at det var synd at det aldri ble noe av overgangen den gang i 2004. Nå hører det med til historien at vi sjelden eller aldri fikk poeng mot Moyes og hans Everton-lag, ihvertfall ikke på Goodison Park. Han skapte noe helt spesielt der oppe. Et lag tuftet på organisering, kameratskap og engelsk mentalitet, med masse løps- og duellkraft, og innlegg i boksene som et av sine fremste angrepsvåpen.
Etter mine møter og erfaringer med Moyes har jeg alltid fulgt ham tett, og pratet senest med ham før kampstart da han var Sunderland-manager før møtet med Manchester City i fjor. Moyes’ reise, til Manchester United, via spansk fotball og Real Sociedad, og videre til et fryktelig opphold som endte med nedrykk hos Sunderland, har nå gått videre til West Ham. Han har aldri klart å gjenskape magien fra Everton, og man stiller seg flere spørsmål:
Har utviklingen i engelsk fotball løpt fra David Moyes? Er det mulig å skape samholdet, den engelske mentaliteten og den engelske spillestilen i dagens Premier League?
West Hams supportere er langt fra sikre, og man kan forstå deres tvil da Moyes ble ansatt. Fotballsupportere har kort minne, og Moyes huskes nå som mannen som sto hjelpeløs på sidelinjen på Sunderland`s Stadium of Light, og så mørket senke seg over klubben som til slutt måtte rykke ned etter mange års kaos og nedgang. De som kjenner forholdene i Sunderland, vet at betingelsene for å klare jobben var nær sagt umulige. Moyes levde med frustrasjonen, bortforklarte ikke, og gikk ned med skuta. Han kom aldri i gang med prosjektet sitt, lagbyggingen sin, og måtte i stedet drive den form for kortsiktig brannslukking som altfor mange Premier League-klubber bruker mesteparten av tiden og ressursene på.
Så også med West Ham, som hadde visjoner om å erobre en posisjon som globalt fotball-brand med flyttingen til London Stadium. Slik har det foreløpig ikke gått. Fasiten så langt er en hjemmearena som ikke føles som hjemme, og et lag der spillerne opptrer mest for seg selv. Slaven Bilic måtte betale prisen.
Det er altså en formidabel oppgave David Moyes har tatt på seg, og han er nok glad for å ha fått med seg sin gamle kompanjong Alan Irvine på sidelinjen. Irvine kan mer enn å koke tevann, og sammen går de i gang med å samle West Ham-troppene. Moyes vil ta fatt i organisering og vilje til å løpe for laget. West Hams mange individualister må fungere i et kollektiv. Stjernenes individuelle ønsker må forenes i et felles prosjekt.
Når Moyes leder sine nye gutter ut i første kamp mot Watford på søndag, vet han at mye taler mot ham. Opinionen er usikker på om han fremdeles duger på dette nivået. Fansen hadde ønsket seg et navn med mer schwung. Spillerne ønsker seg bare et resultat de kan leve med.
Og det samme gjør Moyes. For slik er Premier Leagues nådeløse virkelighet: Manageren kan være et godt menneske. Han kan ha kunnskaper og personlige egenskaper som gjør ham i stand til å gjøre jobben. Han kan ha langsiktige planer om utvikling av spillestil, lag og klubb. Og likevel, han kan feile omtrent før han har begynt, på marginer, lite flyt, tilfeldighetenes spill. Kanskje får vi se et West Ham som opptrer kollektivt, klokt og hardtarbeidende, men i siste minutt fyrer Watford fra langt hold og ballen limer seg opp i krysset.
Tap eller seier. Den første kampen er den viktigste. Den første kampen er også kampen der manageren har minst mulighet til å påvirke. Han er prisgitt tilfeldigheter mer enn noen gang.
For David Moyes begynner det igjen søndag 17.00.