Når David Unsworth nå takker for seg, etterlater han seg Everton i en kanskje verre forfatning enn han overtok klubben. Men han deler gjerne sine tanker om hva som burde skje fremover. Jeg tror ikke Everton-ledelsen eller Sam Allardyce skal høre altfor mye på dem.
Men jeg frykter de gjør det.
Unsworth har fått mye ros for å stå oppreist til tross for at resultatene, med et par unntak, har vært til dels fryktelige. Engelsk presse har berømmet måten han har taklet situasjonen, og at han ikke har kommet med en haug av unnskyldninger og bortforklaringer.
Likevel klarer jeg ikke helt å se at det stemmer.
Når han sier det er spillere som ikke takler presset, som ikke gir alt under kamp, som ikke har nok sult – så er jo akkurat det bortforklaringer. Når også eksperter sier det er spillere som ikke har den rette innstillingen, ikke den rette mentaliteten eller offerviljen, og når de kritiserer spillernes innsats, mener jeg de lar Unsworth slippe billig unna.
Clik here to view.
Michael Keane, Ashley Williams og Morgan Schneiderlin klarer ikke skjule skuffelsen mot Southapton – men de fortjener ikke all skyld fra Unsworth. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/David Klein EDITORIAL USE ONLY.
For det er ikke først og fremst innsatsen det har stått på. Det har i stor grad handlet om nøling og vingling fra trenerbenken.
Skifte av spillere. Skifte av formasjon. Fra kamp til kamp, og underveis i kampene. Det beste eksempelet kom kanskje mot Southampton.
Mot Southampton startet man med en firebacks-linje. Så kom den første skaden, og man la om til tre bak da Baines måtte ut. Den høyrebeinte unggutten Jonjoe Kenny (en av dem som fikk kritikk etter kampen) ble plutselig venstre vingback. Så måtte Michael Keane ut, og man la om til fire bak igjen, og Kenny ble ordinære venstreback. Byttene fløy, og spillerne så etter hvert rådville ut.
Kanskje best eksemplifisert ved Gylfi Sigurdsson, midtbanespilleren, som gikk alene i press og de andre som prøvde å rope instruksjoner til hverandre. De elleve på banen måtte nesten prøve å finne sin egen plan utpå der.
Og slik har det vært siden Unsworth tok over. Det startet med dobbelbytte i pausen mot Leicester. Han har vinglet med formasjoner, kastet unggutter ut på dypt vann og skapt usikkerhet hele veien.
Når det mangler en klar plan blir spillerne blir usikre, avstandene blir store og når det ikke tas ansvar fra benken, blir resultatet slik det så ut på søndag. Spillerne gir alt de, men det ser ikke slik ut når det sprer seg en kollektiv usikkerhet.
Så når Unsworth nå skal gi seg, mener han det må handles «proven Premier League-players». Og det fordi han mener at noen av hans egne spillere har «taken the easy way out and shirken responsibility».
En billig unnskyldning spør du meg.
Og når det kommer til «proven Premier League-players»? Everton har en haug av dem. Så mange at optimismen sjelden har vært større rundt Goodison Park enn før denne sesongen. Såpass gode at det ikke er mer enn et par måneder siden José Mourinho mente de burde utfordre om en Champions League-plass.
Unsworth vil ha «…players to puff their chest out and say “I’m ready for the fight” ». Enkle ord. Og det er jeg sikker på at han har hatt hele veien. Men de trenger en klar og tydelig leder. Det har ikke Unsworth vært.
Stallen er satt sammen på en veldig lite kompatibel måte. Det er ikke Unsworth sin feil. Men jeg mener han bommer når han skylder på spillerne.
Sam Allardyce kommer til å ordne en del. Men trenger Everton nå en brannslukker eller lagbygger? Hva skjer med Englands kanskje mest spennende unggutter når han skal handle i januar?
Det er en vanskelig situasjon. En venstreback og en spiss har vært mangelvare. De eldre gutta i midtforsvaret har sett ut som de har gått ut på dato. Men igjen – det kan like gjerne være et strukturelt problem, som at spillerne ikke duger (husk Gary Cahill og hvordan han så ut før han var tilbake på årets lag sist sesong).
Det er lett å ønske at Everton reiser seg fra dette. Og det håper jeg de gjør. Hvordan David Unsworth skal gjøre det samme – vel, det blir også interessant å følge.