For 34 år siden fant fotballaget mitt ut at vi måtte ha en aktivitet i vinterhalvåret også. Valget falt på håndball. Og for min del var det kjærlighet ved første blikk. En kjærlighet som bare er blitt sterkere med årene.
I 34 år har jeg drømt om å kunne kalle meg norgesmester. Og nå kan jeg endelig gjøre det.
JEG ER NORGESMESTER!!!
Og når jeg tenker meg om så er det en helt ok følelse.
Vi var outsiderne som tok oss hele veien til finalen. Og skulle møte Stabæk. Veteranhåndballens Manchester City. Forutsetningene kunne ikke vært mer ulike. Der Stabæk fløy inn to fysioterapeuter for massere guttene mellom kampene, så fant vi en varmesalve som lå igjen i draktbagen fra 1993.
Det var Norges smørebudsjett i OL mot Kasakhstans.
Men det er ikke alt du kan kjøpe for penger. Stabæk prøvde å lokke to av våre spillere til å spille for dem. Det kom aldri så langt som til forhandlinger, men rykter om luksuriøse ferier og store bunker med drikkebonger på banketten ble nevnt.
Men tjukke seddelbunker er ingenting mot ekte kjærlighet. Bjørn Lindgård og Jarle Alvær takket høflig nei til bæringene. De ville heller være med på et eventyr med klubben i deres hjerte – Norrøna.
Og det er utrolig hva en kan få til når en spiller med hjertet utenpå drakten. Norrøna-guttene gjorde det umulige. Vi kjempet overmakten i stykker.
Flere av Stabæks spillere har også spilt G35 i NM. Derfor visste vi at det ville være til vår fordel om kampen gikk til ekstraomganger. Etter å ha stengt fullstendig igjen bakover i første omgang, med et pauseresultat på 5-1, så valgte vi å holde litt igjen offensivt slik at vi fikk ekstraomgangene.
Planen fungerte perfekt. Da sluttsignalet lød sto det 6-6 på lystavlen. Og i ekstraomgangene gikk det akkurat som vi hadde sett for oss. Vi vant de ti tilleggsminuttene med 6-3.
Alle elsker når David slår Goliat. Når Askeladden går hele veien og tar pokalen. Så sambatrommene gikk taktfast og jubelen fikk nesten taket til å lette i en nærmest fullsatt Stavanger Idrettshall. Folk sto igjen for å hylle gullheltene fra Bergen. Det var tårer. Det var glede.
GULLGUTTER: Stor stemning i Norrøna-garderoben etter finaleseieren over Stabæk.
Det er alltid viktig å takke noen når en står igjen som norgesmestere. Og det er alltid en kvinne som skal ha sin del av æren.
Sorry, Elisabeth. Det er ikke deg denne gangen. Så mye hadde ikke jeg å si for denne triumfen.
Denne takken går til Torunn. For at hun sørget for å kapre Jan Stankiewicz, da han som en ung og forvirret svenske ble lurt til Bergen. Og fikk ham godt under tøffelen.
For «Jas» er ikke annerledes enn oss andre. Vil konemor hjem, så vil hun hjem. Og da er jo Norrøna det naturlige valget.
Så en stor takk til Torunn, for at «Jas» har stengt buret for oss i helgen. Førsteomgangen mot Stabæk må være noe av det beste som er gjort på en håndballbanen av en 46-åring – i hele verden.
For nå er vi norgesmestere…