Tidligere denne måneden ga Per Mertesacker et uvanlig ærlig intervju til den tyske avisen Der Spiegel. Midtstopper Mertesacker, som har vært bærebjelke og toppspiller i en årrekke for Arsenal og det tyske landslaget, forteller åpent og sårbart om de mentale og fysiske utfordringene ved å være fotballspiller på øverste nivå. Intervjuet anbefales på det sterkeste, og kan leses via lenken helt nederst i dette innlegget.
HAR OPPLEVD DET STØRSTE: Per Mertesacker vant VM-gull med Tyskland for fire år siden. Foto: Matthias Schrader/AP
Mertesacker, min gamle motstander gjennom mange år, slet med toppfotballens umenneskelige krav, men la lokk på problemene, i likhet med så mange andre som er på innsiden av det moderne sirkus.
Mertesacker var et stort talent, og ble skutt ut på stjernehimmelen i ung alder. Hans egne ord beskriver denne tilværelsen best:
“Because, of course, at some point you realize that it’s all a burden, physically and mentally, that you’re supposed to handle and deal with. That it is no longer in any way about having fun and that you have to deliver, with no ifs, ands or buts, even if you’re injured.”
Mertesacker slet med søvnproblemer, kvalme og prestasjonsangst. Sterk på utsiden, kaos på innsiden. En situasjon mange i toppfotballen vil kjenne seg igjen i, men som få snakker om. Per Mertesacker gir seg som profesjonell spiller etter årets Premier League-sesong, og vil helst slippe å spille flere kamper. Han er sliten i hodet, ødelagt i kroppen.
Mine mange møter med Per Mertesacker illustrerer en av toppfotballens store utfordringer. Vi har spilt mot hverandre utallige ganger, og markert hverandre på cornere og dødballer. Mertesacker utstrålte alltid ro og styrke, men det var altså på utsiden. Hans egen personlige kamp forble i hans hode, og verken trenere, med- eller motspillere fikk ta del i den. Hvorfor sa han aldri noe?
REAL HARDHAUS: Per Mertesacker har kastet seg inn i mangt et 16-meterfelt. Her blir han matchvinner mot Fulham på Craven Cottage i april 2013. Foto: Lefteris Pitarakis/AP
Jeg kjenner meg igjen i Mertesackers intervju, for slik er fotballen på øverste nivå. I en virkelighet der man er programforpliktet til å vise styrke i enhver situasjon, finnes det ikke rom for svakhet. Og i et regime som konstant forsøker å optimalisere prestasjonen, utnytte din kapasitet til siste kraft er klemt ut, tjener ærlighet omkring egne problemer ingen sak. Det finnes ikke tid og rom til å snakke om hvordan du egentlig har det.
Jeg har sett disse mekanismene hos mange spillere, i alle lag. Du sitter i garderoben før en viktig kamp, og presset tærer på alle. Noen kaster opp på toalettet, noen sitter med hodet i hendene og kjemper mot egne tanker. Men når øyner møtes, skal du utstråle styrke.
Vi snakket gjerne om at vi gikk i krigen sammen. Man kan selvsagt hevde at “det er bare fotball”, men under oppmerksomhetens lupe snevrer virkeligheten seg sammen. Intet eksisterer i denne verdenen, annet enn kampen, spillerne og ballen. Seier eller tap. En magisk prestasjon eller en skjebnesvanger feil. Helt eller syndebukk.
STRÅLTE I FA-CUPFINALEN: Forrige sesong spilte Per Mertesacker kun én fotballkamp fra start for Arsenal (pluss en som innbytter). Det var i FA-cupfinalen, der han tok luven av den overlegne ligamester Chelsea og var svær sentral i Arsenals 1-0-seier på Wembley. Foto: Ian Kington/AFP
For egen del fant jeg noen strategier som lot meg leve i denne verdenen: Ditt beste er alltid godt nok, ingen kan forlange mer. Oppmerksomhetens lupe er bare støy, og kan ikke endres eller påvirkes. Til tross for umenneskelige krav til kropp og sinn, toppfotballen er et privilegium som er få forunt.
Og viktigst av alt, du har valgt det selv.
Slik skaper hver spiller sin fortelling, sin egen historie. En god fortelling er til å leve med, en dårlig fortelling gir smerte.
I den store fortellingen om toppspillernes kamp mot de store kreftene som river og sliter, er det helt nødvendig å endre manuskriptet. Altfor mange sliter med problemer som aldri får en løsning, og som kan stake ut kursen for en vanskelig tid også etter at karrieren tar slutt. Grunnleggende tror jeg det handler om hvorvidt man klarer å se seg selv som en som spiller fotball, eller om fotballspilleren og din egen person blir ett og samme vesen. Den store fortellingen er på samme tid et kollektivt og et individuelt ansvar. Det må være rom for å åpne opp, men samtidig må den det gjelder tørre å gjøre nettopp det.
Når Per Mertesacker tar fatt på sitt nye kapittel i Arsenals ungdomsakademi, kommer dette til å være hans viktigste anliggende. Han klarte det aldri selv, men nye generasjoner må forstå at det handler ikke bare om å prestere for enhver pris. Det handler kanskje først og fremst om å kunne leve med det.
Her kan du lese intervjuet med Mertesacker:
http://www.spiegel.de/international/business/interview-with-mertesacker-about-exit-from-arsenal-football-a-1198260.html?utm_source=dlvr.it&utm_medium=twitter#ref=rss