Det er lenge siden forventningene til Englands største oppgjør har vært høyere, men selve kampen mellom Manchester United og Liverpool ble et slags antiklimaks. Det manglet ikke på nerve, intensitet eller drama, men ingen av lagene fikk den forløsende scoringen. Til tross for at Liverpool tok tilbake ligaledelsen og United falt ut av topp fire: Jürgen Klopp har god grunn til å se på kampen som en forspilt mulighet, mens Ole Gunnar Solskjær manøvrerte godt i en uvanlig fotballkamp.
Da lagene ble offentliggjort en time før kampstart på Old Trafford, fremsto Liverpool med ett som større favoritter enn man hadde trodd på forhånd. Jürgen Klopp kunne velge blant sine beste menn, mens Ole Gunnar Solskjær måtte klare seg uten Martial, og Lingard var bare frisk nok til en plass på benken. Som om ikke det var nok, også viktige Nemanja Matic manglet her, og Klopp må ha sett muligheten. To av tre i front-trioen hos United borte, sammen med limet på midten i form av Matic.
Slik var utgangspunktet, men det skulle bli langt verre for Solskjær: Ikke siden januar 2015 har et Premier League-lag måttet gjøre tre bytter før pause, men i tur og orden mistet Solskjær Herrera, Mata og deretter innbytter Lingard. I tillegg var Rashford preget etter en tidlig duell med Henderson. United var såret, slitt ned til siste mann, og Klopps angrepsmaskineri skulle bare male United i stykker.
Men Solskjær reagerte. Diamanten på midten ble kastet og laget kom ut til andre med Lukaku og Sanchez i kantrollene, mens den haltende Rashford helt riktig ble ofret i spissrollen der han gjorde minst mulig skade i det defensive arbeidet. United jobbet og jaget, mens Liverpools frustrasjon økte i takt med de feilslåtte angrepene. Salah ble nøytralisert av Shaw, Manè var usynlig, og på midtbanen klarte hverken Henderson eller Fabinho å sette tempo eller spille gjennom United-rekkene. Mot et B-preget United maktet Liverpool ikke ett kvalifisert angrep, ikke en farlig avslutning på mål!
Andreomgangen var en triumf for Solskjær, og et nederlag for Klopp, som helt sikkert så at dette var en unik mulighet til å vinne på Old Trafford. Men Liverpool fant aldri rytmen, kom aldri opp i gir, og det ble med spede og for enkle forsøk på å bryte igjennom. I stedet var det United som var nærmest seieren. Løftet frem av et uvanlig livlig Old Trafford vokste både McTominay, Pereira og utskjelte Sanchez i karakter, og Solskjær kunne oppsummere kampen som en historie der også hans andrerekke av spillere viste seg oppgaven verdig. Et viktig kapittel i narrativet om at alle er viktige brikker i laget.
Jürgen Klopp på sin side oste av frustrasjon i intervjusonen etter kamp. Selv om Liverpool vitterlig tok tilbake ligaledelsen, så er det vanskelig å se for seg at de blir mestere om ikke angrepsspillet kommer tilbake på toppnivået. Til det er Manchester City for imponerende.
Solskjær kan måtte se en fryktelig skadeliste på trening i morgen, og Uniteds medisinere må komme til bunns i strekkskadeproblematikken. Er det intensiteten i ny spillestil som gir mannefall?
Klopp må stille seg et lignende spørsmål; er det intensiteten over en lang sesong som gir seg utslag i toppspillere som nå mangler det siste lille som vipper kampene?
Begge managere står dermed med store utfordringer i tiden fremover. Solskjær vil måtte lene seg på reservespillere, mens Klopp må forsvare en marginal ledelse i ligaen med sine beste spillere te stykke unna toppformen. Poengdelingen på Old Trafford kan komme til å koste mye for begge.
