Borte mot Spurs på selveste Wembley er Ole Gunnar Solskjærs neste og til nå klart tøffeste oppgave som manager i Manchester United. “Nå skal han opp til eksamen“, “Nå får vi se hvor god han er taktisk” og “Han må få et godt resultat for å være aktuell som permanent manager“, er noen av mange kommentarer som florerer i diverse medier for tiden.
Er det virkelig så enkelt?
I min verden: Nei.
Jeg forstår at medier og supportere elsker å diskutere fotball, treneransettelser, taktikk osv., og det er blant annet det som gjør interessen for fotball så enorm. Alle har lov til å ha sin mening, sitt lag og få om noen andre yrker her i verden er slik at flere millioner mennesker som aldri har utøvd yrket mener de kan det bedre enn trenere og ledere.
Tilbake til spørsmålene og meningene om Solskjær, så vil selvfølgelig prestasjonen og resultatet mot Tottenham på søndag ha noe å si, men neppe for hvorvidt han blir vurdert som permanent manager ved sesongslutt eller ikke. Helgens kamp dreier seg om å få noen svar på hvor dette United laget står sammenlignet med de beste. Har spillerne spilt på seg så mye selvtillit at de kan fortsette den gode trenden de er inne i, også mot de beste?
HAR LYKTES TIL NÅ: Ole Gunnar Solskjær har fått Manchester United-spillerne til å smile og prestere igjen. Her med Phil Jones etter 2-0-seieren over Reading i FA-cupen. Foto: Oli Scarff/AFP
Det er hevet over enhver tvil at Solskjær har truffet med flere av grepene sine i den korte og hektiske perioden han har vært sjefen i klubben, og det viktigste var sannsynligvis å skape et miljø hvor spillerne trives på og utenfor banen. Gi dem lov til å spille på sine styrker, gi dem lov til å utfolde seg og tørre å gjøre feil uten at de trenger å bekymre seg for mange negative tilbakemeldinger eksternt og internt. Selv om vi her snakker om en gjeng meget godt betalte spillere, eller – i de flestes øyne – overbetalte gutter som får drive med det de elsker mest her i verden, så er de skrudd sammen som de fleste av oss andre i samfunnet. De trenger også trygghet for å prestere på jobben, de trenger veiledning, oppmuntring og et arbeidsmiljø hvor de får lov å være seg selv.
Det eksterne presset på disse spillerne er enormt, og det har vært uttallige eksempler fra toppidretten de siste årene på utøvere som i kortere og/eller lengre perioder rett og slett ikke har mestret det presset de jobber under. Med det eksterne presset, så mener jeg det er helt avgjørende at ledere (i dette tilfellet Mourinho og hans team) sørger for et godt arbeidsmiljø hvor lederne tar ansvar og leder vei. Der har Mourinho med sin lederstil sviktet monumentalt denne sesongen, i likhet med hans siste sesong i Chelsea. Fokuset på å forsvare seg selv ble viktigere enn å forsvare og geleide spillerne, som med sitt kroppsspråk helt tydelig var utilpass disse to sesongene.
Det å være midlertidig manager kan ved noen anledninger være enklere enn hvis du har en permanent ansettelse. Uten sammenligning forøvrig så opplevde jeg nettopp det da jeg tok over som midlertidig hovedtrener for Vålerenga i august 2006, etter at Kjetil Rekdal gav seg. I likhet med Mourinho så var vi misfornøyde med at klubben ikke var villige til å forsterke laget slik vi ønsket før sesongen. Denne misnøyen toppet seg da vi tapte borte mot Fredrikstad, hvor Reka slang ut av seg de berømte ordene, “ I har så stor ærgjerrighet at I gidde ikkje å reise rundt i Norge å bli pissa på“. Ikke lenge etter var det slutt. Vi var i en blindgate etter to år med suksess, og frustrasjonen over manglende resultater preget selvfølgelig trenere og spillere.
I likhet med United-laget ,så så vi forknytt ut, manglet selvtillit, og det endte med at Reka sa at nok er nok. Jeg fikk da forespørselen om jeg kunne lede laget ut sesongen i visshet om at jeg i utgangspunktet skulle tilbake til jobben som assistent ved sesongslutt. I likhet med Solskjær så var hovedoppgaven min på kort sikt å skape mer positiv energi i spillertroppen. Jeg kunne tillate meg kun å tenke kortsiktig på de kampene som gjenstod av sesongen, spille ball med spillerne og få dem til å forstå at «nå har dere ingen andre å skylde på enn dere selv», for det er jo dessverre ofte slik at alle peker på hovedtrener/manager når ting går dårligere enn forventet.
United-spillerne kjente det nok på samme måte da Solskjær ble ansatt. Spillerne vet om hans status og omdømme blant fansen og i klubbens ledelse. Her kommer det inn en positiv person, med en offensiv tilnærming til fotballen som ønsker at dere skal utfolde dere og ofre dere for klubben. Spillere som Pogba, Bailly, Sanchez, med flere, hadde plutselig ingen unnskyldninger lengre for ikke å gjøre alt de kunne for at laget og klubben skulle begynne å vinne fotballkamper.
TILBAKE PÅ SPORET: Manchester Uniteds stjerner begynner å finne formen igjen, en etter en. Foto: Lindsey Parnaby/AFP
I tillegg er du som ny sjef avhengig av å treffe på kampplaner, laguttak og ideene du selger inn til spillerne fra dag én. Dette, sammen med litt flyt, kan gjøre underverker på kort sikt. I Solskjær sitt tilfellet var Neil Etheridge sin keepertabbe på Rashford sitt frispark og Herrera sitt langskudd via en Cardiff-forsvarer tidlig i Solskjærs første kamp, det som skulle til for å tenne gnisten og håpet i en forvirret spillergruppe. Solskjær sitt valg da om å fortsette å angripe og tenke positivt var det motsatte av hva spillerne gjorde under Mourinho, og med en knallsterk 5-1 seier i første kampen fikk Solskjær akkurat den lille hjelpen han trengte for at jobben med å fortsette å selge inn sitt budskap skulle bli enklere. Det har nå resultert i fem strake seire og hele 16-3 i målscore.
I mitt tilfelle lå vi fem poeng over nedrykksplass med ni kamper igjen av sesongen, og skulle møte Viking borte som da lå på denne nedrykksplassen. Med tap ville vi med andre ord være kun to poeng foran dem. I likhet med Solskjær hadde jeg liten tid til å gjøre store taktiske grep, og hadde heller ikke behov for det. Vi i trenerteamet bestemte oss tidlig for at vi måtte fokusere på det å tørre, vi måtte prøve å unngå å tenke konsekvenser dersom vi tapte. Vi gjorde noen små endringer taktisk og byttet litt på laget, men i stedet for å snakke om vår situasjon så valgte vi på spillermøtet før kampen å flytte fokuset over på hvor presset Viking tross alt var. Det var de som lå på nedrykk, som ville føle misnøyen fra 14000 hjemmefans.
DEN SISTE KAMPEN: 0-3-tapet mot Fredrikstad i kvartfinalen i NM i august 2006 ble Kjetil Rekdals siste kamp som Vålerenga-trener i hans første periode. Foto: Heiko Junge/Scanpix
Det var Tom Prahl som i motsetning til meg var permanent hovedtrener, som igjen ville oppleve usikkerhet og frustrasjon som hadde bygd seg opp gjennom sesongens dårlige resultater. Han hadde også mindre spillerom enn meg som “ny” til å gjøre endringer i lag eller spillestil, da du i motgang ofte oppfattes som vinglete og rådvill hvis du gjør store endringer i tilnærmingen i tunge perioder som permanent hovedtrener. Jeg nevnte i stad at det alltid er godt å ha litt flyt, og det er selvfølgelig ingen garanti at du vil lykkes med de endringene du gjør, men noen ganger må du gamble litt og fremstå som trygg og klar som leder for en utilpass spillergruppe.
På spillermøtet sa jeg følgende. “Viking kommer til å gå ut i hundre og spille uten frykt i første omgang. Kanskje de til og med kommer til å ta ledelsen, men vi konsentrerer oss om oss selv uansett hva resultatet måtte være. Men det som er fint, er at når de kommer ut etter pause så begynner de å tenke konsekvenser. De kommer til å sitte i den pausen å bekymre seg over hva som skjer hvis de ikke vinner. Så skulle vi være så uheldig å ligge under til pause, så kommer vi til å snu det i andre når de blir nervøse fordi vi er fryktløse. Alt presset er på Viking”. De tok ledelsen 1-0 etter 25 min, vi utlignet etter 69 min og poteten Freddy dos Santos, som vi brukte som spiss i den kampen, avgjorde kampen i det 86. spilleminutt. Så med andre ord fikk vi ikke bare en flying start fordi vi fikk med oss tre deilige poeng hjem fra Stavanger, men vi vant også på den måten som vi hadde forutsett (gamblet) på i forkant.
Det var en gave vi kunne spille på resten av sesongen og det endte med sju seire, en uavgjort og dessverre et tap mot LSK, men det gjorde ingen ting ved sesongslutt for vi endte på tredjeplass foran LSK på bedre målforskjell, selv om de lå åtte poeng foran oss før Viking-kampen.
PS! Beklager til de som mener at å feire en bronsemedalje i Eliteserien er håpløst: Vi glemte oss. Det å passere erkerival LSK på målstreken ble feiret ut i de seine nattetimer, selv om fyrverkeriet klubben hadde fikset på Ullevaal etter kampen hadde våte lunter. Målforskjellen de siste ni kampene var på 20-6, mens vi hadde 23-22 på de 17 første kampene. Etter sesongen surfet vi videre på selvtillitsbølgen og vant fire kamper og spilte to uavgjort i Royal League mot de svenske mesterne Elsfborg og AIK som ble nummer to i Allsvenskan, i tillegg til Viborg som var en av Danmarks representanter.
SURFET PÅ BØLGE: Christian Grindheim jubler etter å ha avgjort Royal League-kampen mot Elfsborg i 2006. Foto: Peter Widing, Exponera/Scanpix Sverige
Selv om det selvfølgelig er forskjell på Eliteserien og Premier League, så vil jeg påstå at mekanismene og virkemidlene stort sett er de samme. Solskjær har jo ved flere anledninger fortalt at han sier mye av det samme til de store stjernene som han gjorde til Molde-spillerne. Så selv om det kvalitetsmessig er stor forskjell, så er det fortsatt en gjeng med enkeltindivider som skal prestere som en gruppe. Individer som er avhengig av veiledning, trygghet og omsorg for at de skal få ut sitt potensial og vinne nok fotballkamper på en måte som gir spillerne selvtillit til å takle det presset de til enhver tid er under.
Solskjær har gjort endringer i det taktiske også, ved å ha mer offensive backer, mer motsatte bevegelser blant angrepsspillerne, flytte opp flere spillere mellom forsvaret og midtbanen til motstander, mer opptatt av gjenvinningspillet høyt i banen, stoppere som tør å ta to steg frem i stedet for å rygge når United mister ballen og latt spillerne få spille på sine styrker og gjennom det oppleve mestring og bygge selvtillit. Nettopp det siste tror jeg har vært nøkkelen for Solskjær og United. Hans «man-management» har gjort spillerne trygge, og det var det mentale han raskest kunne gjøre noe med i et hektisk kampprogram.
SER SEG IKKE TILBAKE: Ole Gunnar Solskjær fotografert etter 4-1-seieren over Bournemouth i den siste kampen i 2018. Foto: Paul Ellis/AFP
Hva så med veien videre? Som nevnt er det ingenting ved resultatet og prestasjonen søndag som vil ha en avgjørende betydning når United skal gjøre opp status ved sesongslutt. Spekulasjoner om han vil bli tilbudt managerjobben på permanent basis er meningsløse på dette stadiet. Det temaet får vi ta opp igjen i april måned.
Her vil det være mye mer enn kun resultatene til Solskjær som vil bli vurdert før beslutningen blir tatt.
* Hvilke andre kandidater er tilgjengelig og vil ha jobben?
* Hvilken retning ønsker United når det kommer til spillestil?
* Hvilken type leder ønsker de at skal fronte klubben utad?
Dette er noen av de spørsmålene klubben må ta stilling til når våren kommer. Fram til det så får Solskjær nyte det å være midlertidig sjef på Old Trafford, fortsette å ta poeng gjennom en offensiv spillestil og gjennom det gjøre det så vanskelig som mulig for United-ledelsen å ikke ansette ham ved sesongslutt.
Starten har i hvert fall vært en drøm for Solskjær, spillerne og – ikke minst – fansen.